utrolig hvor vanskelig det er, for meg i alle fall, å alltid være tilstedet. jeg er, ifølge meg selv, det en kan kalle en drømmer. jeg ser veldig romantisk på fremtia og har alltid noe jeg har lyst til å gjøre eller noe jeg vil bli, om ikke jeg er i dårlig humør og tenker at alt blir dritt. men tenker jeg nok på i dag? i går tenkte jeg på i går, det vet jeg for sikkert. jeg, Siri og mamma leide nemlig en film som heter "love in manhattan" som, til tross for en håpløs tittel og forside, var ganske ålreit. og om man ser bort ifra sex utenfor ekteskapet, hadde filmen et fint budskap; grip dagen, vær fri, realiser drømmene dine! jeg satt der jeg med tårer i øynene og klump i halsen, og med ny inspirasjon til å gripe dagen. jeg skal ikke gå innpå hva den handlet om, for det kan du ha gleden av selv.
når jeg leser i hvilken som helst av evangeliene er det tydelig hva som opptar Jesus; å være tilstede for- og elske sin neste. han gikk fra by til by å underviste og gjorde store undergjerninger. ikke mer enn en gang i blant nevnte han hva som kom til å skje med han i Jerusalem, og det var bare for å forberede sine disipler. jeg tror ikke det er dumt å ha drømmer og ønsker for fremtida, for Gud selv sier "..jeg vet de tanker jeg har om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.". men det er viktig å ikke leve i framtida for framtida er noe som er gitt fra Gud.
jeg vet ikke om poenget mitt kom helt frem i lyset, men det er for meg selv jeg skriver dette uansett. lev i dag. vær tilstede.
